Oppegård historielag

Tur- og kulturstier i Oppegård

Øst-vest forbindelsen over Myrvold:

1. Hvor gikk veien?

Den som fulgte oldtidsveien fra Oslo mot Østfold og Bohuslen, eller som kom østfra over urgårdene Boger og Fløysbonn, skulle ofte videre til Svartskog, til Nesodden eller Asker. Den ferdselsleden de fulgte, gikk ut fra Korsveien. Derav navnet.

Fra Korsveien til Østli går traseen delvis i en hulvei. Denne biten er tatt med i Kulturminnevemplanen.

 

Ved Østli delte veien seg i en sommervei og en vår- og vintervei. Sommerveien gikk over plassen Sandaas, ned lia og over myren mellom det tidligere Myrvoll landhandel og fjellknausene mot Greverud kirke. Veien gikk der Myrvoll trafostasjon ligger i dag
og gjennom Greverud skog til Småmyr. Fra Småmyr fulgte den slepa ned til Flåtestad, hvor flåte og båt ble trukket over det smaleste sundet i Gjersjøen.

 

Før svartedauden, da Flåtestad lå under urgården Fløysbonn, har det vært stor trafikk her, også for å holde ferdselsruten åpen sommer som vinter. Hester skulle fores, og de reisende forpleies og gis ly og varme når mørket falt på, eller kulden var streng. Inntil
utbyggingen av Vestre Greverud skog begynte for 15 år siden, lå hele traséen fra trafostasjonen til Småmyr uberørt i landskapet som en innbydende kløv- og ridevei, delvis kunstferdig oppbygd.

Før jernbanen kom i 1879 var myren ved Myrvold ikke drenert. Høst og vår var derfor veien ufremkommelig. Ved husmannsplassen Myrvold (senere Myrvoll landhandleri), stakk det opp en skogbevokst fjellrygg, en voll mellom myrene. Her kom vår- og høestveien ned fra Østli. Ved utbyggingen av Myrvoll vest i 1918, fulgte veibyggeren den gamle kløv- og rideveis trasé.

Man må være klar over at dette var kirkevei helt til 1921.

Fra myrvollen gikk det to traséer til Småmyr: En vei gikk inn ved Åsmyr, og en vei gikk over Bjørnemyr. Åsmyrveien var kortest, men stenete og vanskelig fremkommelig. Rytterveien over Bjørnemyr var tørr og slakk og lett fremkommelig.

Alle disse far er automatisk fredet, og de hører til de eldste vi har her i landet

Pa Flåtestad var det intet gartneri før i 1926, kun en fergestue hvor Magda Flåtestad bodde. Hun rodde inntil 1921 de veifarende over til Sjeisen. Både ved Flåtestad og Sjeisen lå det stenbrygger inntil slutten av 1920-årene. Sa sent som i 1928 førte
Oppegard Vel rettsak mot eieren av Flåatestad om bruksrett og hevd.

Fra Sjeisen gikk oldtidsveien over Kurud, gjennom Rytterkleiva (hvor den er tatt med i verneplanen), over Grønmo og ned til Bekkensten, og til Fåle

 

 

 

 

Fra Oldtidsveien over Haugbro og Nedre Sætre gikk det en avstikker over Holen frem til Flåtestad. Også mesteparten av denne vei er bevart.

2. Hvordan vet vi dette?

De veifar vi her behandler, er unike i vårt kulturlandskap. Dette er de naturlige traséer som de første bufaste Follomennesker brukte fra ca. 3500 år tilbake. Selv om ikke mer enn 3 mennesker dro den ene eller andre vei i løpet av et døgn, så utgjør dette 1000 personer i løpet av ett år, og en million mennesker - og hester - i løpet av 1000 år. Derfor finner vihestesko, knapper, spenner og mynter når vi leter.

Historielaget ser det imidlertid ikke som sin oppgave å bevise, men å påvise.

Inntil for 40-50 år siden var Oppegård en liten uberørt kommune med spredt bosetting. Enda gikk kuene i skogen, og det fantes hest på hver gård. Vi som gjetet kuene, og vi som plukket bær, og vi som drev illegal militær virksomhet her under krigen, og vi som hugg tømmer og løp terrengløp her etter krigen, fulgte traseene.

Det var ikke nødvendig å tegne dem inn på noe kart. Vi gikk dem i mørke. De hadde ligget der siden alders tid.

Det var ikke alltid slik. Fra midten av 1880-årene fryktet mange at det kunne gå mot krig mellom broderfolkene. I all hemmelighet sendte man yngre generalstabsoffiserer ut i marken for å kartlegge fiendens mulige fremrykningsveier. Ved Sætre skanse ble
svenskene stoppet i 1716. Fortsatt var det de svenske rytteravdelingene man fryktet mest. Derfor ble alle veier og stier omhyggelig tegnet inn. Disse kart ble tegnet i målestokk 1:10 000 og er meget nøyaktige. De var hemmelige til lenge etter siste krig.

3. Hvorfor viktig å bevare?
 

I tusenvis av år har disse ride- og kløvveier vært Oppegård-bygdas blodårer. Vi kaller oss fortsatt en kommunikasjonskommune, men snart er det bare bil og jernbane igjen. Historielaget ser det som betydningsfullt å ta vare på lokal historie og kultur.

Vi tror det er nødvendig at også andre oppdager de verdier vi forvalter. Det bør være kommunens oppgave å legge forholdene til rette for at også kommende slekter skal få oppleve tradisjoner og naturverdier før det ugjenkallelig er for sent.

Eivind Barca

EB/KD

10.03.99